Ibsendekonstruksjon I: Gjengangere

Av Henrik Ibsen. I en bearbeidet versjon av Jörgen Dahlqvist. Gjestespill fra Teatr Weimar, Sverige. Spilles 8. og 9. september på Malersalen.

Teatr Weimars dragutgave av Gjengangere er en Ibsenparodi i trashversjon, utført med stor kjærlighet til opphavsmannen.

Teatr Weimar er for tiden det hotteste teaterkompaniet i vårt naboland, hyllet av publikum og kritikere, og de samarbeider for tiden med alle de store institusjonene. På Ibsenfestivalen presenterer de en teaterlek der alle roller spilles av to mannlige skuespillere. Ikledd falske øyevipper, sminke, kjoler, herresko, parykker og herrevester spiller de den syfilis-rammede Osvald, moren som fortvilet forsøker å fastholde en besteborgerlig fasade, pastoren, Regine og de andre karakterene i stykket. Teatr Weimars ønske er å sette Ibsens kjønnsroller under lupen og undersøke hvordan vi bruker ulike sosiale masker i møtet med andre. Forestillingen er en iscenesettelse av teaterhendelsen som en voyeuristisk virksomhet, der tilskuerenekan beskue de maktstrukturer og den normbindingen som eksisterer i samfunnet for øvrig.

Med Gjengangere ville Ibsen vise hvordan borgerskapets nedarvede meningsdannelser skapte stengsler for den frie livsutfoldelsen. Hos Teatr Weimar er Ibsens tekst dekonstruert. De dveler ved ulike scener i stykket, karakterene samtaler med seg selv og tester ut forskjellige måter å fremføre replikkene. På denne måten fremstår Ibsens tekst forfriskende og radikal.

Forestillingen varer i 1 time og 15 minutter. Ingen Pause. Spilles på svensk.

 

Ibsen deconstruction 1: Ghosts

Teatr Weimar’s drag adaptation of Ghosts is a trash version of an Ibsen parody, performed with a great amount of love for the author.

All roles are played by two male actors wearing false eyelashes, make-up, dresses, men’s shoes, wigs and waistcoats. They linger on different scenes from the piece, the characters talk to themselves and experiment with reciting their lines in different ways. Teatr Weimar aims to place Ibsen’s gender roles under the microscope and examine why we use various social masks in our encounters with others. The performance represents a theatrical event as a voyeuristic work, in which the spectators may witness the power structures and conformity that exist in society at large.